Nå er det ingenting,
ingenting,
ingenting som renner oppover.
Tidligere kunne man kjenne lukten,
lukten,
lukten av alle plantene.
Lukten som rant,
sildrende oppover mot
mine nesebor.
Sakte seg den inn,
og la seg kjærlig rundt
luktreseptorene
som så sendte signaler
til hjernen.
Hjernen,
den levende masse som er meg.
Det er over nå,
over,
men saltsyren svir enda i åpne sår.
Og skyene er enda sennepsgule.
De sa det var kraft i de foldede hender.
Jeg foldet dem,
bøyde hodet,
og så dette.
Tomhet,
ingenting.
