Ettersommer
Jeg sitter stilt på stolen,
fortapt en tidlig kveld.
Men nyter lys fra solen,
og tenker på meg selv.
Et liv knapt verdt å leve
passerer i revy.
Jeg syns jeg burde kreve
å starte opp som ny.
For noe har nok klaffet,
men andre ting gikk skeis.
Som barn ble jeg visst straffet
for hår med brylcremesveis,
var voksen lett forlegen
når kvinner smilte pent,
men likevel så egen
at det vel var fortjent.
Nå er det sent på kvelden,
og sola skal gå ned.
Jeg sliter med den gjelden
som aldri gir meg fred.
Men kanskje blir det føre
til ennå noen år.
Det løpet blir å kjøre
på felgen frem mot mål.
