De unge ( Hjelp meg med en bedre tittel )

De unges plass er i baugen
når skuta vår legger fra land.
De unge har utkikk fra mastetopp
når vi seiler i urent vann.
Det er de unge som holder slangen
når skuta vår står i brann.

De unge tar støyten for alle oss
som sitter tilbake og ikke kan sloss,
men gjerne vil delta i slaget.

Da tar vi tilbake vårt sårede land.
Vi fyller opp gater, plasser og torg,
løfter en rose i trassig sorg.
Vår vilje er tuftet på fjell av granitt
mens gjørme og sand er fotfestet ditt.
Vi vet du er dømt til å tape.

Du bruker ei skute som bilde på kloden, eller Norge, tror jeg.

Men jeg foretrekker da at bildene skal passe for ei skute også, syns det blir bedre da.

Og, for meg gjør de ikke alltid helt det, eller kanskje er det jeg som ikke er hjemme i terminologien som andre miljøer bruker.

Vanskelig dette, for du har et litterært språk, uten at det går i hop som tannhjul eller hånd i hanske. Plutselig synes skuta å være borte, og man slåss på land, uten at det i teksten fins noen overgang, det blir så rar innholdsmessig brytning.

Når skuta vår står i brann, skriver du, akkurat som det skjer ofte at ei og samme skute gjør det...

Hadde kanskje der "hvis" vært bedre enn "når"?

I siste vers ser det ut som det handler om sorgen etter massakren den 22. juli - igjen et slikt temmelig brått innholdsbrudd. En plutselig overgang uten overgang, og jeg syns ikke det funker bra.

Okey, nå var jeg den første som mente noe - og kanskje den første som går i baret... Ta det du syns kan være nyttig kommentert, og glem resta.