Når det snør ute, så synes at det er ganske fint. Det er som om alt blir så veldig rent. Rent og pent. Det er fint når det er rent og pent.
Jeg synes nesten at jeg kan kjenne de deilige lukten som det bruker å være hjemme når det er nyvasket. Slik synes jeg det er når det snør.
De mørke kveldene lyser opp når det snør. Snøen blir som reflektorer for gatelysene.
Jeg synes det er fint. Nydelig fint.
Hadde jeg bestemt, ville jeg helt sikkert bestemt at de skulle slik. Ikke hver dag, men noen ganger. Jeg ville ha bestemt mye annet også.
Men, nå er det slik at jeg ikke bestemmer så veldig mye. Selv om det hadde vært kjekt å bestemme, så tror jeg at det ikke hadde passet så godt for meg.
For da måtte jeg ha bestemt over andre mennesker også. For det er vel slik at når en bestemmer, så vil det gå utover andre mennesker. Ja, for tenk hvis det er noen som ikke liker at jeg bestemmer at det skal være snø. De vil heller ha sol og varme, og noen vil ha regn. Da tror jeg at de menneskene hadde blitt litt sinte på meg.
Bare tenk når en sitter foran fjernsyns apparatet og skal se på værmeldingen. Der sitter hele familien samlet. De skal ut på søndagstur neste dag. Så der sitter de med lørdags godtet sitt. De spiser sjokolade og drikker brus. Far har på seg lørdagsklærne og akkurat ferdig med å lese avisen og mor har akkurat satt tallerkene i oppvaskmaskinen etter de har spist pizza.
Barna sitter i pyjamasen, nydusjet og mette. Familien sitter bare å venter på værmeldingen. Alle er like spente på hvor søndagsturen skal gå.
Der kommer værmannen fram på skjermen, foran det store norgeskartet. Så ønsker han alle velkommen og begynner ;
- I morgen har Ole bestemt at det skal bli sol og bade temperatur i hele landet, takk det var værmeldingen.
Det går et sukk gjennom hele rommet.
- Sol igjen, jeg er så lei av den solen, sier far.
- Ja, nå har det vært sol og badevær hver søndag i to år, sier mor
Ungene blir leie seg. De hadde håpt på snø. Masse snø, slik at de kunne gå på ski. For det var så mange år siden hele familien kunne gå sammen på en søndagstur på ski.
Jeg kan huske da jeg var liten. Da ønsket jeg å bli sjef i gaten der jeg bodde. Jeg ville være gatens Formann Mao. Ingen var mer sjef enn Formann Mao, da jeg var liten. Ja, for han var sjef over hele Kina.
Tenk å være sjef for så mange folk. Ja, for det var ganske mange folk som bodde i Kina da jeg var liten. Det bodde litt flere enn i den gaten hvor jeg vokste opp.
På de bildene jeg så av Formann Mao, så var alle glade i han. Barna sto ved siden av han og smilte. Det gjorde de voksne også. Så derfor måtte han være en Formann Mao sjef.
- Jeg vil være Formann Mao, sa Tor.
- Nei, jeg vil være Formann Mao, sa Knut
- Nå er det min tur å være Formann Mao, sa Olav.
- Du var Formann Mao for tre dager siden, svarte Knut.
- Det var jeg ikke! Ropte Olav høyt.
Slik startet alltid gjeng møtene våre. Det var en krangling om hvem som ville være Formann Mao.
Vi ble ikke alltid helt enige, men det var alltid en som ble Formann Mao. Sjef over alle. Det jeg syntes var litt trist, var at jeg nesten aldri fikk være Formann Mao. De andre byttet på å være Formann Mao, mens jeg måtte bare være Lenin.
Det var kjedelig å være Stalin. Det var liksom ingen som hørte på Lenin. Lenin var ikke sjef. Han var bare en som fikk lov å bli med i gjengen. Til og med Skjeggivarra, Nixon og Castro var mer sjefer enn Lenin.
Krutsjov var helt uaktuelt å være. Tor prøvde en gang å få lov å være Krutsjov etter at han ikke fikk være Formann Mao. Men det fikk han ikke lov til. For ingen ville vel ha noen kommunister med i gjengen. Ja, for Olav hadde hørt hjemme at Krutsjov var kommunist. Ingen likte kommunister. Kommunistene var kjeltringer og farlige.
Faren til Olav sa at kommunister var livsfarlige. Alt de tenkte på var å komme til landet vårt å stjele hele landet. Så ville de ta det med til Sovjetunionen. Og da ville vi alle bli kommunister. Og når vi var blitt kommunister, så var alt håp for oss ute. Da måtte vi jobbe på fabrikker hvor vi vasket hjernen til folk. Så måtte vi se på fjernsyn. Der viste de propaganda programmer.
Så de kommunistene var farlige. Faren til Olav hatet kommunister. Han sa at det var bedre at pengene jobbet for oss, enn at vi jobbet for kommunistene.
En gang tok vi det opp på gjeng møtet. Ja, det faren til Olav sa.
Vi var helt enig i det faren til Olav sa. Men vi lurte på hvordan pengene kunne jobbe for oss.
- Er det noen som har penger på seg? Spurte Knut.
Knut var dagens Formann Mao. Så når han spurte om noe, så måtte vi gjøre som han sa. Det var slik det var å være Formann Mao i gjengen vår.
Jeg reiste meg opp. Stakk hånden ned i venstre bukselomme. Ja, for den høyre lommen visste jeg at det bare var erter i. Erter til blåserøret mitt.
Blåserøret var et viktig beskyttelses våpen. Ja, for jeg måtte forsvare meg hvis kommunistene kom og ville ta landet vårt.
Jeg fant en ti øring og et par to øringer. De la jeg på bordet sammen med pengene til de andre. Det la vel nesten førti øre på bordet. Det var alle pengene vi hadde.
- Hva med å legge klubb kassen på bordet også? Spurte jeg.
- Er du helt gal Lenin. Vi kan ikke legge hele formuen vår rett på bordet. Tenk hvis kommunistene kommer og tar landet og pengene ligger på bordet. Da tar de pengene våre også, sa Formann Mao.
- Ja, jeg tenkte ikke på det, svarte jeg.
Så der la pengene våre. Formann Mao, Knut altså, reiste seg opp. Han sto ved enden av bordet. Der hvor Formann Mao bruker å sitte. Formann Mao må alltid sitte i enden av et bord. Rett og slett fordi det gjør bare Formann Mao.
Så renser han stemmen og kikker ned på pengene og sier;
- Jobb for oss penger!
Men pengene bare ligger på bordet.
- Vet dere ikke hvem jeg er, usle penger. Jeg er Formann Mao. Så spring å jobb for oss!
Men pengene blir bare liggende. Knut blir litt svett. Tenk at noen i gjengen ikke hørte på Formann Mao. Ja, for pengene skulle jo også adlyde Formann Mao.
Vi satt alle stille å bare så på pengene. De rørte seg ikke. De ville ikke reise seg opp på høykant engang. Ikke gjøre seg klar til å trille av gårde for å gå på jobb.
- Kanskje de ikke vet hva de skal jobbe med og hvor de skal gå på jobb, sa Tor forsiktig.
Formann Mao, som fremdeles sto i enden av bordet, smilte litt. Så hevet han stemmen og kommanderte pengene;
- Gå ut å gi kommunistene juling!
Men pengene ble bare liggende der.
Så dette ble rett og slett en viktig sak vi måtte ta opp på møtet denne dagen.
Hvordan skulle vi få pengene til å jobbe. Forslagene var dessverre ikke så mange. For ingen av oss hadde sett at penger jobbet før. Vi hadde bare sett at det var mennesker som jobbet. Faren til Olav jobbet i bank, Faren til Knut jobbet i kommunen, mammaen min jobbet ikke. Hun var bare hjemme. Tor sin far var syk, så han gikk ikke på arbeid.
Men hva de gjorde når de jobbet, visste vi ikke helt. Ikke var det så farlig å ikke vite det heller, for det ville vi få vite når vi en gang skulle begynne å jobbe selv.
Men det vi kom fram på dette møte var at når de voksne i Norge jobbet, så lot de pengene jobbe for seg.
Det var jo egentlig veldig lurt, for da slapp en jo å slite seg ut når en var på arbeid.
Men det var visst litt slitsomt likevel å ha penger som jobbet for seg. For faren til Olav og faren til Knut måtte alltid hvile etter de hadde vært på jobb.
Det var kanskje litt slitsomt å få de pengene til å jobbe hele tiden.
Å få pengene til å jobbe var i hvertfall bedre enn å måte jobbe med å vaske hjerner. Så den dagen, på det møtet, lagde vi en ny gjeng-lov.
Der sto det med blokk bokstaver;
DET ER IKKE LOV Å VÆRE KOMMUNIST I DENNE GJENGEN: VASKING AV HJERNER ER FORBUDT!
Underskrift: Formann Mao, Sjeggivarra, Castro og Lenin.
Krutsjov er kommunist!
Men etter at jeg har blitt voksen, så har jeg lurt litt på hvordan faren til Olav fikk pengene til å jobbe for seg. Jeg har lagt penger på kjøkkenbordet og bedt dem fint om å vaske opp for meg noen ganger. Men de gjør det ikke.
Hvordan han fikk det til, det vet jeg ikke den dag i dag.
Men jeg bryr meg ikke så veldig mye om det, heller. Bare når oppvasken er stor.
Men hadde jeg visst det jeg vet i dag, så hadde nok vi i gjengen kalt oss noe annet. Sjefen ville nok kanskje vært Pål Pått. Jeg hadde vært Bresjnev. Så hadde de andre valgt å bli Tsjaitsjeko, Tito eller han pappaen til Formannen i Nord Korea.
For de vi var, var nok ikke de flinkeste Formennene i den klubben de drev.
Men kommunister var de heldigvis ikke, tror jeg.
